Tøffe dager

Dette er mitt 3.bidrag til Minnopol på Minneriket. Det skulle være bare tekst, og ingen bilder. Jeg valgte å scrappe noe jeg har hatt lyst til lenge, men utsatt og utsatt. Mine opplevelser rundt det å få dignosen kreft.... Legger også ved teksten i sin helhet om du vil lese.



















Torsdag 30. mars 2005 ble jeg operert for knutestruma i skjoldbruskkjertelen.. Ble liggende på sykehuset i 3 dager.
En uke etterpå var jeg inne på kontroll. Følte meg skikkelig heldig. Jeg kom inn hele 15 minutter før tiden!! Legen hadde ikke hatt tid til å lese journalen min enda, så hun gjorde det mens jeg satt der. Så ble ansiktet hennes rart…. Og hun måtte ut en tur. Jeg tenkte ikke så mye over det, bare at hun kanskje hadde fått feil journal. Men så kom hun inn igjen. Med det mest alvorlige ansiktsuttrykket jeg noensinne har sett. Så forklarte hun meg at de hadde fått svar på biopsien av kulene, og at det var funnet kreft i en av dem! Jeg ble nummen i hele kroppen. Konsentrerte meg om ikke å gråte. Så spurte jeg om jeg kom til å dø… Legen svarte da at det var veldig gode prognoser nå for tiden. Jeg trodde jeg skulle dø der jeg satt jeg. Så spurte hun meg om det gikk bra med meg. Jada, svarte jeg, mens underleppen skalv. Så er resten litt uklart for meg. Jeg skulle få videre beskjed fra Radiumhospitalet om ev. behandling, for det kunne nemlig være sånn at de hadde fått med seg alt under operasjonen.
Så fikk jeg en regning på besøket i hånden og måtte gå. Jeg gikk for å betale. Men da jeg kom der så stod alle menneskene bare og pratet som om dette var en helt vanlig dag! Jeg bare måtte ut derfra med en gang. Kom meg så til en do hvor jeg låste meg inn og ringte først til Odd Ivar, ba han om å hente meg med en gang. Han ble nok skremt stakkars. Så tok jeg meg sammen og ringte til mamma. Jeg ba henne sette seg. Hun ble rar i stemmen med en gang. Så gråt jeg og fortalte på samme tid. Eller det var ikke gråt, men mer panisk skriking. Dette var to utrolig vanskelige samtaler å ta. Odd Ivar kom ganske fort og hentet meg. Ga meg en lang klem og sa at han elsket meg. Så dro vi hjem. Og jeg lå i armene hans og gråt i flere timer. Så ringte pappa og lurte på om jeg ville at mamma skulle komme til meg. Ja, sa jeg, det ville jeg. Så dagen etterpå kom mamma og Geir, broren min, fra Lofoten og hit til Rykkinn. De ble her en uke og gjorde hva de kunne for å få meg til å tenke på alt annet enn kreft. Men hver kveld gråt jeg på armen til Odd Ivar før jeg sovnet. Vi pratet masse. Det verste var å gå i uvisse. Jeg viste ikke om jeg hadde kreft, om den hadde spredd seg eller hva som skulle skje videre. Heldigvis så viste det seg at kreften hadde vært innkapslet i den ene av kulene, og det var ingen spredning! Jeg slapp behandling av noe slag! Men jeg må inn på jevnlige kontroller av lymfekjertlene i halsen. Jeg var utrolig heldig.